Tabel 1 gir en oversikt over hovedindikatorer for publisering ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet. I 2015 oppnådde fakultetet 1022 publikasjonspoeng. Den markante økningen fra 2014 skyldes den nye beregningsmodellen som belønner internasjonalt samforfatterskap, noe som er utbredt ved alle fakultetets fag.
Poengsummen basert på den gamle beregningsmodellen viser derimot en negativ trend (se figur 1 og tabell 3). I de tidligere årene nådde poengsummen et markant maksimum i 2012 men falt imidlertid tilbake året etter. Noe av nedgangen skyldes at Bjerknessenteret og Avdeling for petroleumsforskning ikke lenger føres som enheter under Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet. I tillegg har Institutt for fysikk og teknologi hatt et toppår i 2012 med 164 poeng, 49 flere poeng enn året før og 28 flere enn året etter, se tabell 3.
Produktiviteten målt per fagårsverk (UFF) er 1,7 i 2015, og poeng per førstestilling 2,6. Omfang av publisering på nivå 2 ligger stabilt på 31 %. Alle tre indikatorene ligger dermed godt over UiB-gjennomsnittet (1,5 poeng per UFF, 2,3 poeng per førstestilling og 25% publikasjonsandeler på nivå 2).
I tillegg til publikasjonspoeng viser figur 1 antall distinkte publikasjoner og sum publikasjonsandeler over tid. Grafene følger noenlunde samme trend. Sum publikasjonsandeler og poeng beregnet etter den gamle modellen samt antall publikasjoner har holdt seg noenlunde konstant de siste tre årene. Ny poengberegningsmodell gir derimot et stort positivt utslag for fakultetet.
Tabell 2 viser en sammenlikning med de tilsvarende fakultetene ved UiO, NTNU og UiT. Som det framgår er UiO klart størst målt i publikasjonspoeng. NTNU ligger klart under UiB i 2015. Produktiviteten målt som sum publikasjonspoeng per fagårsverk var lik ved UiB og UiO, men høyere enn ved NTNU og UiT. Når det gjelder publisering på nivå 2, hadde UiB en andel på 31 % og ligger dermed midt imellom UiO (30 %) og NTNU (33 %).
Tabell 3 viser publikasjonspoeng for instituttene ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet. For å kunne sammenlikne verdiene med tidligere år vises publikasjonspoeng også basert på den gamle modellen for beregning av publikasjonspoeng. Som det framgår av tabellen varierer sum poeng relativt mye fra år til år. Variasjonene kan skyldes mer eller mindre tilfeldige svingninger i den årlige publiseringshyppigheten, endringer i antallet vitenskapelig ansatte, oppførte forfatteradresser osv. Det er forfatteradressene som er oppført på publikasjonene som bestemmer tilhørighet, og altså ikke forskernes ansettelsesforhold. Grenseoppgangen mellom instituttene og sentrene kan være problematisk. Det samme gjelder tilknytningen til UNI Research.
Det største instituttet målt i sum publikasjonspoeng er Institutt for fysikk og teknologi med 299 (153) poeng i 2015. Dernest følger Institutt for biologi og Institutt for informatikk med hhv 151 (78) og 142 (93) poeng.
Tabell 4 viser sum publikasjonspoeng per fagårsverk og per førstestilling for instituttene for 2014 og 2015. Den markante økningen skyldes den nye modellen for beregning av publikasjonspoeng. For begge produksjonsindikatorene er det Institutt for fysikk og teknologi som skårer høyest i 2015, mens Molekylærbiologisk institutt skårer lavest. DBH har ikke publisert tall basert på den gamle modellen for 2015, slik at det ikke er mulig å sammenlikne produktiviteten med fjoråret direkte.
Tabell 5 viser publikasjonsandeler på nivå 2. I 2015 ligger andelen for fakultetet totalt på 31 %, det vil si 6 % høyere enn for UiB totalt. De årlige variasjonene er relativt store ved mange av enhetene. I 2015 ligger Institutt for biologi og Kjemisk institutt under gjennomsnittet mens Institutt for Geovitenskap topper listen med 40 %. Molekylærbiologisk institutt som toppet listen i 2014 med 48 % falt til 27 % i 2015.
Når en sammenlikner Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiB med tilsvarende fakultet ved UiO, NTNU og UiT (tabell 6) ser vi at UiB med 31 % nivå 2-publiseringer ligger på andre plass mellom NTNU (33 %) og UiO (30 %). På instituttnivå kan Institutt for informatikk trekkes fram med høyere andeler enn sammenliknbare institutter ved de andre breddeuniversitetene. Ellers er det oftest instituttene enten ved UiO eller NTNU som skårer høyest.
Ikke uventet er publisering i artikler mest utbredt, figur 2. Kapitler eller artikler i bøker (antologier) utgjør cirka 2 % mens vitenskapelige, tellende monografier/bøker ikke er blitt utgitt de siste fire år ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet.
Til slutt oppsummeres samforfatterskap ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. En publikasjon regnes som samforfattet når den har medforfattere fra ulike institusjoner. Som indikator for sampublisering brukes enten antall hele publikasjoner eller publikasjonsandeler. Ved publikasjonsandeler deles publikasjonen på antall forfattere, og om forfatteren har oppført ulike adresser også på antall adresser. Summen av alle andelene er lik én per publikasjon.
Mens omtrent halvparten av publikasjonene for hele Universitetet i Bergen involverer internasjonalt samforfatterskap, er andelen for Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet 72 % i 2015, (figur 3, blått). Kun 11 % er publikasjoner som hverken har en internasjonal eller annen nasjonal forfatteradresse (grønt) i 2015. I tillegg til å være eneforfattet kan disse involvere flere forfattere ved Universitetet i Bergen. Resterende del (17 %) er publikasjoner som er rent nasjonale, altså samforfattet med en eller flere institusjoner innenfor Norge. Har en forsker en dobbeltilhørighet, for eksempel Universitetet i Bergen og Havforskningsinstituttet, så teller publikasjonen som nasjonal, og ikke intern, også når den er eneforfattet.
